RSS

Monthly Archives: May 2013

A Story From My Virtual World (3)

DRØMMENE: GRISEN

Grisen som pekte hulen til meg kan snakke og jeg er sjøkke. Drømmer jeg? Jeg berøre den gullbarrer, er det varm og solid. Jeg berøre armer min hud, er det varm og solid. Jeg berøre ansiktet mitt, er det veldig varm og jeg kan føl varme luften av pusten min.

“Oink-oink. Oink-oink.” Den svarte grisen synes å le. Grisen er som høy som kneet mitt. Men jeg sitter på gulven, kan det angripe meg lett. “Du ikke redd”, det sier.  “Jeg er menneske ogsa i grisens kroppen.” Jeg forvirret og jeg kan ikke snakke. Grisen går nær meg. Jeg ser den gull koppen at fallte på gulv og holder det. Hvis grisen angriper meg, skal jeg knuse det med den gull koppen.

“Jeg heter Hanneh. Hva heter du?”

Jeg stirrer bare på henne. Jeg er klar å knuse grisen om det angripe meg, jeg lover.

“Jeg sikker at du ønsker å vet hvorfor jeg kan snakke,” det sier. “Jeg er forbannet. Wee-wee. Wee-wee.” Grisen gråter.

Jeg brast i latter. Jeg LOL. Jeg ROFL. Jeg ROTFLMAO. Den høres grisen lager minner meg om en gris  forberedte å bli kokt. Gråte hennes minner meg om deilige Filippinske lechon med sprø hud på jul og på nytt år festene.

Grisen ser på meg som om jeg er gale. Jeg slutter å le. Jeg tørker den tårer av latter og sier, “Jeg heter Caramel.”

“Liker du karamell? Så?”

“Nei, nei. Jeg sa at navnet mitt er Caramel.”

“Å! Det er flott. Navnet ditt er søt. Oink-oink.”

“Hva har skjedd med deg? Hvorfor du slått i en gris?”

habbo-tree2“Jeg er forbannet”, sier hun. “Jeg var den beste barnesangeren i Rana. Alle i Norge, Danmark og Sverige likte meg. Alle børtsett naboene min fra Otopia. Maha, Sara og bror deres het Kareem liker ikke meg. De sa at faren deres er sultan av Otopia. De sa at jeg synger samme som den mest forhatte dyren av hele verden. Jeg hadde ikke noe om hva de sier. Mine Papa og Mama sa som barna alltid si dumme tingene. Så ett gang, kalte de meg å leke på hagen deres. De har et hus hver over hver tre trær. Kareems trehuset er en laboratorium. Han sa at ingen er lot inne. Hvis jeg skal gå inne, skal han drepe meg. Maha sa at hun liker å være en lege, så trehuset hennes er sykehuset. Inne er en sykehuset seng og ekte instrumenter av sykehuset. På veggen er krukker av døde katter. Jeg gikk veldig redd, så jeg løp mot Saras treet. Sara liker å lese, sa hun. Trehuset hennes er en bibliotek. Inne er hundrevis av boker. Hun har laptop ogsa. Jeg liker å lese ogsa, så jeg finner ei barnebok. Men alt bokene er for voksne. Mest av bokene er om vitenskap og medisin. Så jeg plukket opp ei bok om menneske kroppen. Jeg så på bildene of menneske kroppen.”

Hanneh synes å være ei jente som har ikke snakket for mange år, så jeg fortsette å lytte til historien hennes. Å, jeg glemte, Hanneh er en gris. Jeg ler inne hodet mitt.

“Mens jeg leste boka, den tre søsken lekte under. De kalte meg å leke med dem. Jeg gikk under å leke. Sara sa at vi leker ambulans. Vi sa ja. De sa jeg skal være pasienten som er bitt av Atlas. Atlas er nabor vår hunden som Maha og Kareem likte ikke. De kaster stein på hunden når naboen vår og hunden hans som de løper for trening på veien. De har en lekebil som vi brukte som ambulans å bringe meg til Mahas sykehuset. Så jeg satt inne og Sara kjørte den røde bilen. Under Mahas tre, bar de meg som om jeg er en pasient. De bar meg over Mahas trehuset og la meg på senga. Maha var legen. De bandt meg til sykehusetsengen. Jeg handlet som en ekte pasient som er syk. Jeg så Kareem gav Maha en sprøyte med oransje vannet inne. Maha stupte sprøyten i magen min. Jeg skrek.”

Hanneh slutter og ser på meg. Hun har tårer ruller på svarte ansiktet hennes. Jeg stirrer på hun. Jeg ikke vet hva å gjore. “Kanskje vi skulle sove”, jeg sier. Hun nikker.

 
Leave a comment

Posted by on May 5, 2013 in Habbo

 

Tags: , , , , , , , ,

A Story From My Virtual World (2)

Original postings can be found here.

DROMMENE: I HULEN

 

Hvor er jeg? Den er hva jeg spør til meg selv. Jeg er i hulen med tusenvis av mynter og tusenvis av gullbarrer.

 

“Hallo!” Jeg hvisker. “Er der noen her?” Stillhet. Jeg går rundt, men jeg finner ingen noe. Hulen er taus. Jeg hører den høres av vann ute bare. Jeg hører vinden blåser gjennom trær ute bare. Inne er alt taus bortsett kanskje fra riper av små insektene som gjør ikke redd meg.

 

Det er kvelden og jeg ikke vet hvor jeg er. Jeg er veldig trøtt etter løper så langt så jeg tenker jeg skal søve i hulen. Jeg tror det er beste stedet å være i kveld. Så jeg sitter nær en sekk av mynter. Jeg observerer at alle sekker har bokstaven “H” på dem. Jeg lurer hva er “H”. Er det Hulen eller Himmelen eller hva? Jeg tenker og tenker før jeg føler søvnig.

 

“Hva heter du?”

 

Hjertet mitt hopper. Jeg vekke opp. Hode mitt slår fra høyre til venstre og tilbake igjen. Jeg ser ikke noe. “Hallo!”, jeg sier. “Hei!”, den stemmen svar. “Hvor er du?”, jeg spør. “Her”, sier den stemmen. Jeg ser på venstre nær en  enorm stabel av gull. Jeg ser ikke noe. Hulen er mørk. Lyset kommer fra glimmer av skinnende steiner. Lyset kommer også fra tre fakler på veggen på bak av meg. Faklene! Hvem tente den faklene?!?

 

Jeg står opp å sjekk hulen. Jeg sikker der er folkets inne hulen. Noen tente faklene. Ugg! Hva er den? Jeg ser på veggen en veldig liten rød prikk som blinke og blinke. Det sammen som lys av kamera tar bilder.  Det er en webcam. Nå sikker jeg der er folkets her.

 

“Faren min installert webcam for sikkerhet min.”

 

Jeg slår rundt. “Hvor er du? Hvem er du? Vis deg!”, jeg skriker. Jeg kan ikke finne noe stein å bruke som våpen. Så jeg griper en gull koppe å bruke hvis den stemmen skal angripe meg. Men den stemmen synes av unge jenta. Den stemmen er søt. Den stemmen er vennlig.

 

Jeg ser grisen går mot meg.  Jeg går bakover mens innstramming grepet mitt rundt koppen. Jeg ser bak stabel av gullbarrer i håper å se ei jente. Men ingen er der.

 

“Er du ute etter meg?”

 

Jeg ser ned.

habbo-gold02 

“Du er ute etter meg. Oink-oink.”

 

Grisen er snakker. Hjertet mitt går plingeling. Jeg faller bakover imot flere sekker av mynter. Jeg er i sjøkker.

 

Grisen som pekte hulen til meg kan snakke…

 

 
Leave a comment

Posted by on May 4, 2013 in Habbo

 

Tags: , , , , , , , , ,

A Story From My Virtual World

This is a story that I wrote as I practice writing a new language. Using scenes I captured from my favorite virtual world, the plan is to create a dream sequence or a series of stories to help me master Norsk. The original posting can be found in En Liten Prikk.

DRØMMENE: I SKOGEN

Jeg ligger i senga mi og lese ei bok og da jeg lukket øynene mine. Når jeg åpnet det, er jeg sjøkke.

Jeg er i mørke skogen. Der er flere trær overalt. Den gressene er som høy  som meg selv. Jeg kan hør den merkelige høres av insektene…på føtene min, på rygger min, på ører min som om de synger og forteller meg at de skal spise meg. Jeg kan føl dem krypende kroppen min. Den insektene er overalt! Jeg mener jeg har å gå! Så jeg løper og løper! Jeg ikke vet som hvor jeg løper. Jeg trenger å flykte fra skogen. Jeg løper hele veien til fjellet. Jeg løper før jeg kan ikke bære min tunge kroppen lenger.

Det er natten. Jeg kun iført min favoritt hvit bluse uten ermer og korte bukser. Luften er kald og jeg glemte å bringe jakka min. Jeg har bare en par av rosa sokker og min rosa lue. Jeg er kald og redd.

Plutselig, en svart gris med rosa ører og rosa nese kaller meg. Det sier “oink-oink, oink-oink”.  Jeg går til grisen som står nær foten av fjellet. Det peker til noe. Når jeg se opp, se jeg en åpning. Jeg går til åpningen og går inn. Det er en hule. Jeg er på sjøkke! Innsiden hulen er tusenvis av mynter i gull, sølv og bronse.  Innsiden hulen er tusenvis av gullbarrer.

habbo-gold01

bilde fra grisens kamera. takk til :ArtfulDodger

Hvor er jeg?

 
Leave a comment

Posted by on May 3, 2013 in Habbo

 

Tags: , , , ,